Rapport Offroad Valdres 2017 fra tvangsnevrosegjengen

Publisert 7/31/2017 av Birger Patrick

Etter fjorårets mislykkede forsøk var vi litt tvilende til om vi skulle prøve å gjennomføre Offroad Valdres en gang til. i 2016 måtte vi reise hjem noe slukøret etter å ha ankommet nest siste sjekkpunkt 1 minutt for sent. Men når det var sagt, så var det tre uforberedte og slitne kropper, pluss mye teknisk klabb og babb som hindret oss i nå målet den gang.

Allikevel kom spørsmålet tidlig på sommeren - skal vi prøve igjen? Jan Gullingsrud og jeg fikk med oss Anders Lindh på laget, og selv om vi ikke fikk til noen "fellestreninger" (dvs annet enn at vi tre kanskje er grunnmuren i både XC og stisykling i klubben i disse dager...) - men vi fikk alle klemt inn mye sykling gjennom både vinter, vår og sommer, fortrinnsvis i skikkelig terreng. Hotell og ritt ble dermed booket.

Hva er så Offroad Valdres? Det startet i fjor, som et litt mer sentralt lillesøster-ritt til Offroad Finnmark. Man kjører i to- eller tremannslag, og løypa er ikke merket. Den offentliggjøres 1 uke før rittet, og man må ha sykkelcomputer med GPS hvor sporet legges inn. Løypa går 90% på fjellstier, midt i ingenmannsland, og har et veldig unikt konsept i at man ikke får gel og sporstdrikk underveis, men deilig lokal mat!

Løypa skulle være ca 150km, og inneholde 3500 meter klatring - og dette er et stiritt! Er du kylling, kan man også stille i "halvvegs" - 75 km, og uten den første monsterklatringa (men da også uten finalen...)

Vi fikk spesialpris på Scandic Hotell i Fagernes. Både start og mål gikk rett utenfor hotellet, og i tillegg skjedde alt av registrering og oppfølging her. Så når vi først var på plass i den idylliske byen, var det sjelden nødvendig å bevege seg mer enn 100 meter for noe som helst.

Registrering gikk unna, og med syklene på rommet var det ut i byen og få stappa i seg så mye mat og drikke som mulig. Etter en liten og forsiktig visitt i baren, samt et ryttermøte, bar det tidlig til sengs. Det er ikke lite planlegging som skal til for at alt skal klaffe - man må ha med sekk stappet med diverse for å klare seg over fjellet, og sykkel må være 100% på stell, så det ble ikke den dypeste søvnen den natten.

Vi sto opp kl 05:00, slepte oss ned til hotellfrokost, og etter diverse dobesøk og et utall kopper kaffe begynte vi å kjenne oss som folk. Felles bag med utstyr, skift og nødmat ble dumpet til utkjøring, og vi trillet til start ute i sola. Familien til Jan var på plass for å gi oss en liten morgenpep også - takk!

Klokka 07:00 var vi igang. Vi tråkket (ganske så fort egentlig) den første mila langs Strandefjorden på asfalt, bak masterbil. Ingen vits i å brenne kruttet, så vi la oss bakerst. Det var skravling og god stemning, og brått var det hele igang med en kontiuerlig klatring på serpentingrusvei og deretter sti til vi kom opp til 1000 m.o.h. Eller 10 ganger Stikkaåsen, sånn ca.

Som i fjor fant vi rytmen, og så snart noen av oss bikket 85% av maxpuls roet vi ned. Det gikk helt fint til vi endelig var på toppen, da Jan oppdaget at hans nyservede gaffel seg sammen. Litt pumping, og vi måtte konstatere trøbbel. Ikke noen drømmestart, men Jan låste gaffelen, og vi tråkket videre i varmen. Løse bein og ermer måtte av. Utsikten åpenbarte seg i all sin prakt når vi nærmet oss Synet, 1137moh - flere 2000 meter høye snødekte topper i det fjerne - og etterhvert utsikt innover Jotunheimen.

Det bar videre på fjellstier, inkludert noen fantastiske utforkjøringer (for oss som hadde demping foran ihvertfall...) Det var enkle servicestasjoner ca hver mil, med typisk saft og bananer. Etter ca 30km var vi inne til første hovedservice på Gomobu. Her var det 5 min obligatorisk pause, med nydelig mat, dobesøk, og litt planlegging før vi rullet videre.

Ved 40km i området ved Vaset kom rittets hardeste klatring opp til Ålfjell - det begynte med skikkelig bratt serpentin på grus, deretter smal sti/dyretråkk. Igjen kjørte vi kontrollert, og mot slutten ble det noen meter dytting/bæring av sykkel for å spare bein. Vi hadde jo tross alt såvidt kommet igang med rittet. Derfra var det fine stier innover med tidvis herlig flyt, tidvis spennende tekniske partier, nedkjøringer og klatringer i skjønn harmoni koblet sammen med korte partier Stølsveier.

Det ble noen stopp for å flytte/dytte/skremme kuer og sau (som oppdrådte svært så arrogant!)

Ved Syndinstogo var det nystekte lapper med rømme og syltettøy. Vi ulvet nedpå, før det var en seig tur opp til Storhovda med en del pushbike - fulgt av en artig nedkjøring. Ca en time gikk, og vi var tilbake på lappestasjonen for påfyll hos de blide funksjonærene.

Vi begynte å merke kjøret, men jeg syntes laget var flinke til å motivere hverandre. Med såpass tøffe timer får alle noen tunge øyeblikk innimellom. Jan hadde overraskende nok fortsatt noe følelse i fingre og håndledd. Vi byttet på å være spiss og hale, og om noen hadde behov for en sykkel- eller personlig service, la vedkommende igang og fikk en luke før stopp, slik at vi hele tiden holdt jevn fart.

Det var etter 5-6 timer det begynte å røyne på i fjor, så vi fulgte snittfart, distanse og tid med falkeblikk - og koste oss skikkelig de siste nedkjøringene da vi skjønte at vi lå godt an før siste sjekkpunkt og hovedservice - igjen på Gomobu, hvor vi hadde god margin på godt over en time før tiden gikk ut. Vi ble godt mottatt nok en gang av familien til Jan, og nå hadde vi hele 8 minutters obligatorisk stopp før "kremen" av rittet sto igjen. Det var nok tid til både dobesøk, varm kjøttsuppe, brødskiver med spekemat og brunost, cola, kaffe og påfyll av flasker.

Arrangøren hadde sitt med å overbevise et par andre lag som hadde fått nok - det skulle bare være episke nedoverbakker igjen - og maks 1.5 time - kanskje to! Vi gledet oss over det vi hørte, og tråkket videre fulle av pågangsmot, med tro på at vi ikke bare skulle fullføre, men på en grei tid også. Dessuten skulle det jo bare være nedover herfra...nesten!

Jeg ventet på nedoverbakkene - vi skulle jo ned igjen nesten 1000 høydemeter, men må innrømme at det var tøft å sykle mot topp etter topp - bare for å oppdage en ny dal, og svingende, smal krøttersti - i nesten 2 timer :)

Etterhvert pekte det heldigvis nedover. Først i kupert terreng - godt å få litt skog rundt seg igjen - og plutselig bar det ekstremt nedover på gjengrodde traktorveier. Her observerte vi både brennende bremser (!) og kramper i fingre. Det gikk virkelig unna til tider - og det å både se på et knøttlite kart samtidig som man flyr mellom buskene i 50 km/t i fartsrus var tidvis ganske spennende! Heldigvis gikk det over fra traktorvei til skikkelige stier - mer som vi er vant til herfra, med røtter, stein og jord, slædding, høkking og småhopp (og nedover - lenge!) - og da fikk vi stinisser vise hva vi var gode for!

Vi kom oss ned uten problemer, men med store smil, og cruiset den siste drøye mila på asfalt langs fjorden til mål.

Varmt, sol, hamburger og cola i hånda. Det var helt ok å sitte litt stille etter 10 timer og 51 minutter med helikopterbein, 142km, og 3500 høydemeter!

Vi var mildest talt fornøyde med egen innsats. Planlegging, pakking og gjennomføring gikk på skinner (bortsett fra en viss gaffel). Det er så mange tusen små skarpe steiner som ligger klare til å snitte dekk, og ekle pinner som suger tak i gir og hjul, at det å komme seg igjennom uten uhell er en prestasjon i seg selv. Og vi ble heller ikke siste lag i mål :)

 

På kvelden var det bankett med deilig lokal mat og drikke - vi fikk også med oss litt lokal ost, spekemat, øl og finishertrøye i goodiebag'en. Det var underholdning med Hallingkast og Hardingfele, premieutdeling og show, men vi vant ikke festen for å si det sånn. God stemning og hyggelige folk var ikke nok - før midnatt lå alle tre og snorka i senga.

Jeg ønsker å takke gode teamkompiser - Jan med famile, og Anders, for et skikkelig eventyr jeg neppe glemmer - og jeg tar gjerne turen igjen til neste år!

Noen korte fakta:

  • Vi kjøre alle sammen med fulldempede sykler (dvs bortsett fra han med ufrivillig "hardfront"...)
  • Vi brukte solide dekk (Vittoria Barzo TNT) etter erfaringene fra i fjor, og litt mer trykk enn vanlig.
  • Relativt tung ryggsekk med vannblære, samt langt undertøy, vindtett yttertøy, verktøy, ekstra dekk og slanger, energi, demperpumpe, dekkpumpe, kart& kompass, førstehjelpsutstyr, GPS-tracker og div reservedeler.
  • Vi hadde jukselapp på ramma med KM til matstasjoner, sperrefrister, og hvor de skumleste klatringene var
  • Selv kjørte jeg med 1x11 og 32t klinge, og det gikk fint

For S.V.E.T.T - Sarpsborg Velociped-Entusiaster Tur & Tempo,

Birger

Some descriptionSome descriptionSome descriptionundefinedundefinedundefinedundefinedundefined

Umbraco CMS fra MarkedsPartner